Det gjelder å gå dristig til verks, det er det sikreste. Gustave Flaubert. Fru Bovary (1857).

Det er lettere å få tilgivelse enn tilatelse. Sånn er det i et forhold også. Når to slår seg og sine rygg- og skittentøysekker sammen, er det ikke unngåelig at det blir et underlig interiørbilde med X-box 360 ledninger ut av retro-teak kommoden og plasma wide screen 52" tv på oldemors brudekiste. Ikke passer lysekronen over billigpakken med alt-i-ett-spisestue heller. Spisestuen er fin den, særlig i en møbelhuskatalog, men det føles som å bo med en fremmed i huset, som ingen helt vil identifisere seg med.
Sånn var det her i huset også. En morgen mannen i huset dro på jobb, trakk jeg for gardinene, ga hundene et griseøre hver, og listet jeg meg inn på Finn.no. Der forsvant ungkarsmøblene på en time og jakten kunne begynne. Jakten på kjærligheten til mitt nye hjem. Det var gøy så lenge det varte, og for å gjøre en lang historie kort- det er like moro nå. Mannen tok det pent og griseører fungerer fantastisk som bestikkelser.

 Før og etter.

 Eikebordet ble byttet ut med et laftet bord fra Setesdal, hvor det ikke finnes en skrue eller spiker. Det måtte plukkes fra hverandre del for del, og det var rene puslespillet å få det sammen igjen. Stolene ble byttet ut med en hvitmalt gammel slagbenk, dekket med skinn fra Gammalnorsk Spælsau og saueskinn fra Eirik Garthus og puter fra Herregård.
Framskapet i Eik ble byttet ut mot et gammelt Talgø-skap med utskjæringer som ble malt hvitt og rommer porselen- og glassamlingene.
Ett lekkert persisk teppe gir plassen litt varme og glød .
En kjedelig stålampe ble byttet ut med en utelampe og står i fin kontrast til det gamle speilet med hvit ramme.